CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
kommer miljøpartiet de grønnes brakvalg til å forgrønne norsk politikk for øvrig? foto: Steve Cavrich / flickr

kommer miljøpartiet de grønnes brakvalg til å forgrønne norsk politikk for øvrig? foto: Steve Cavrich / flickr

Grønn smitte

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 15.09.2015

I land der grønne partier er på fremmarsj, har også storpartiene sterkere miljøprofil.

Innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv 12. september 2015

Med Miljøpartiet De Grønne (MDG) på fremmarsj blir forskning på grønne partier i Europa interessant. Både den britiske statsviteren Neil Carter og andre statsvitere finner at «politisering» av miljøsaken – ved at miljø løftes opp på den politiske agendaen og gjøres til gjenstand for konkurranse mellom partiene – fører til bedre miljøpolitikk og bedre resultater.

Partiprogrammer og regjeringserklæringer er ikke bare ord.

Carter finner i en analyse av britisk politikk at miljøsaken i liten grad er politisert. Han forklarer dette med at velgerne sender et tvetydig signal til politikere ved å si at miljøsaken er viktig, men at mange andre saker er langt viktigere. Velgerne lar ikke miljøsaken avgjøre hvilket parti de stemmer på ved valget.

Dessuten konkurrerer de to store partiene, Labour og De konservative, langs høyre-­venstre-aksen, ikke på aksen økonomisk vekst versus miljøvern. Miljøbevegelsen i Storbritannia har lagt stor vekt på å ikke plassere seg på høyre-venstre-aksen. Strategien har vært å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken, fremfor konkur­ranse. Ifølge Carter har hverken Labour eller De konservative noe å tjene på å løfte miljøsaken. Når miljøsaken kommer på dags­orden, er det nemlig det grønne partiet som tjener på dette.

Carters analyse kan kaste lys over norsk politikk. Norske velgere mener at miljø og klima er viktig, men det avgjør parti­valget til bare noen ytterst få. De to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, konkurrerer hoved­sakelig langs høyre-venstre­-aksen, og har lite å tjene på å løfte miljøsaken og konkurrere om den. Det er tradisjonelt miljøpartiene SV og Venstre, og nå MDG, som tjener på at miljøsaken kommer på dagsorden.

MDG har valgt å være blokk­uavhengige. Det er en vanlig strategi i den grønne parti­familien. Valgundersøkelsen fra stortingsvalget i 2013 viser imidlertid at MDGs velgere ligger på venstresiden norsk politikk.

Carter finner at de fleste grønne partier ligger langt til venstre på høyre-venstre-aksen. Men forskning viser også at grønne partier er mindre opptatt av fordelingspolitikk, og at det derfor kan være lettere for dem å inngå kompromisser med partier på høyresiden, slik de har gjort i enkelte land.

Det er stor forskjell på oppslutningen til de grønne partiene i Europa. Tyskland, Sverige, Nederland og Frankrike har vellykkede grønne partier. I Storbritannia, Danmark, Norge og de søreuropeiske landene har partiene tradisjonelt vært små.

Forskningen over viser at ingen av de store, dominerende partiene i europeiske land setter miljø på toppen av dagsorden. Men det er forskjell på posisjonene til de store partiene i land med og uten vellykkede grønne partier. I land med vellykkede grønne partier, er også de store sosialdemokratiske og konservative partiene grønnere enn i land uten vellykkede grønne partier.

I Norge ser vi at Arbeiderpartiet er langt mindre grønne enn sine søsterpartier i Europa, mens Høyre ligger rundt gjennom­snittet av konservative partier i land. Så da er spørsmålet om MDGs fremvekst tvinger frem en politisering av miljøsaken i Norge.