CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
information overload. en sliten delegat under klimaforhandlingene i LIMA 2014. Foto: Tiina Ruohonen

information overload. en sliten delegat under klimaforhandlingene i LIMA 2014. Foto: Tiina Ruohonen

Veien fra kunnskap til politikk

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 30.03.2015

Noen ganger kan kan et tosiders, velformulert brev postlagt på riktig tidspunkt, utløse mer handling enn all verdens rapporter og utredninger. Hvordan kunnskap produseres og formidles påvirker hvor lang veien er fra forskning til politikk.

– Har du hørt sangen «Seminarblues» av Tønes? spør Erlend A. T. Hermansen, doktorgradsstipendiat i prosjektet Dissemination as a policy instrument in climate policy.

«Seminarblues» handler om seminardeltakeren som først og fremst gleder seg til smurte rundstykker i pausen, og til å komme seg hjem «te onga og kåna».

Lenge jobbet Hermansen i kommunikasjonsavdelingen til CICERO Senter for klimaforskning. Han arrangerte møter mellom forskere, politikere og næringsliv, og deltok på nasjonale og internasjonale konferanser hvor både ny og gammel forskning ble presentert. På et tidspunkt begynte han å lure på hvor det ble av all den vitenskapelige kunnskapen som ble produsert og presentert.

Og han begynte å lure på hvor utbredt seminarbluesen egentlig var blant benkeradene på verdens klimakonferanser og seminarer.

– Målet er jo at forskning og kunnskap skal bli brukt. Men hvordan blir egentlig kunnskapen tatt opp og brukt blant politikere og byråkrater som har forpliktet seg til å gjøre noe med klimaproblemet? spør Hermansen.

Kunnskap og makt

Vitenskapelig kunnskap produseres, sammenfattes og presenteres på forskjellige måter av forskjellige aktører. Og måten det skjer på kan ha innvirkning på hvor lang eller kort veien er fra kunnskap til handling.

– Det klassiske synet på vitenskapen er at den bør ha en høy grad av formalisering og en høy grad av separasjon, sier Professor Göran Sundqvistved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, ved universitetet i Oslo og prosjektleder for Dissemination as a policy instrument in climate policy.

Kort forklart betyr det at kunnskapsproduksjonen innenfor vitenskapen tradisjonelt preges av formaliserte prosesser og metoder, samtidig som den tilstreber å være adskilt fra makten.

– Innenfor statsvitenskapen pekes høy grad av separasjon ofte på som et ideal, som en forutsetning for å kunne prate «truth to power», sier Sundqvist.

Samtidig finnes det forskning som framhever at vanntette skott mellom makta og de som produserer kunnskapen er umulig.

Ifølge Sundqvist og Hermansen ender ofte debatten om formalisering og separasjon opp med en enten-eller diskusjon, hvor man enten argumenterer for eller imot en høy grad av formalisering og separasjon. Det har imidlertid lite for seg å sette posisjonene opp mot hverandre, ifølge de to forskerne, som heller peker på at prosessene har større eller mindre grad av både formalisering og separasjon.

– Det er ikke et mål i seg selv å være i den ene eller den andre enden av skalaen. Poenget er å være bevisst på hvor man befinner seg og hva man ønsker å oppnå med kunnskapen som blir produsert, sier Hermansen.

– Hvis målet med et forskningsprosjekt er å finne ut hvordan snøkrystaller påvirkes av endret temperatur, så er kanskje ikke lav grad av formalisering og separasjon så viktig. Men hvis målet er at kunnskapen skal brukes praktisk innen klimatilpasning i eksempelvis norske kommuner, så kan det stille seg annerledes.

Stoltenbergs brevvenner

Hermansen og Sundqvist studerer fire forskjellige eksempler på hvordan klimakunnskap blir produsert, sammenfattet og presentert:

  • FNs klimapanel
  • Klimakur
  • Det norske regnskogsinitiativet
  • Norske kommuners klimatilpasning

– Regnskogsinitiativet er Norgesrekord i klimapolitikk både i størrelsen på bevilgningen og tiden det tok å få det vedtatt politisk, sier Hermansen.

Hermansen viser fram en kopi av brevet som utløste over tre milliarder kroner årlig til finansieringen av beskyttelsen av regnskog, og som samtidig gjorde Norge verdensledende på regnskogsbevilgninger. Brevet er på halvannen side og er signert Lars Haltbrekken og Lars Løvold. Det er kort, konsist og argumenterer overbevisende for at det å beskytte regnskogen er et viktig klimatiltak.

– Fra den dagen forslaget ble fremmet til den dagen Stoltenberg annonserte tiltaket på talerstolen på Bali tok det bare rett over to måneder, sier Hermansen.

– Brevet bygger på en rekke anerkjente kunnskapskilder som FNs klimapanel og Stern-rapporten, men henviser også til kilder som «beregninger fra miljøorganisasjoner i Brasil …». Men andre ord ligger det ikke en veldig formalisert prosess i bunn for å sammenstille kunnskapsgrunnlaget, det dreier seg snarere om plukk og miks for å bygge et argument, sier Hermansen.

Regnskogsinitiativet scorer med andre ord lavt på formalisering (eller seminarblues-indeksen, om du vil), og ettersom teksten var utformet i nært samarbeid beslutningstakerne, så scorer prosessen også lavt på separasjon.

Kritikk utløser metodearbeid

I motsatt ende av skalaen finner vi rapportene til FNs klimapanel og rapporten Klimakur, to dokumenter som er mye lengre enn halvannen side og med langt mer presise fotnoter. Rapportene er resultatet av arbeidet til en rekke metode- og arbeidsgrupper og, ikke minst, betraktelig flere seminarer. Altså, høy grad av formalisering.

Klimakur ble produsert uten noen innvirkning fra politikere, mens FNs klimapanel produserer sine Summary for Policymakers i samarbeid med dem. Dermed scorer FNs klimapanel noe lavere på separasjon enn Klimakur.

Plasseringen på en skala over graden av separasjon fra makten eller i hvilken grad der er resultater av formaliserte prosesser, sier imidlertid ingenting om hvorvidt en prosess er god eller dårlig, riktig eller gal.

Riktignok var REDD-initiativet et godt stykke håndverk med tanke på gjennomføringskraft. Men Sundqvist peker samtidig på at REDD har fått flere kritikere i ettertid, og at det er enklere å kritisere prosesser med lav formaliseringsgrad.
For å ha troverdighet er for eksempel regnskogsinitiativet også avhengig av kunnskap fra FNs klimapanel og andre prosesser med høyere grad av formalisering og separasjon.

– Vi ser at regnskogsarbeidet har blitt mer og mer formalisert etter hvert. At formaliseringsgraden øker er også en vanlig reaksjon når prosesser utsettes for kritikk. Det har vi også sett når forskningen i FNs klimapanel kritiseres. Da framheves og utvikles de formaliserte metodene bak kunnskapsproduksjonen, sier Sundqvist.