CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

I mange tilfeller er offentlig støtte nødvendig for å hjelpe til med større næringsomstillinger, blant annet fordi slike omstillinger går lettere når samfunnet legger godt til rette, og fordi omstillingene kan kreve forbedringer i teknologier som er vanskelig for næringslivet å håndtere alene. Slik innovasjonspolitikk er krevende fordi det offentlig må balansere brede støtteordninger som ikke ‘velger vinnere’ og smale støtteordninger på de mest lovende områdene som kan sikre at man kan gå lenger langs lærekurvene i retning av kommersielle resultat, men der risikoen for å bomme er større.

Skal klimamålet i Parisavtalen nås må prisen på utslipp av karbondioksid økes vesentlig sammenlignet med i dag.

 

Den beste strategien er antageligvis å legge til rette for innovatører ved å velge noen få strategisk viktige og lovende områder som får tilstrekkelig offentlig støtte (enn å fordele støtten i små porsjoner mellom mange områder).

Skal klimamålet i Parisavtalen nås må prisen på utslipp av karbondioksid økes vesentlig sammenlignet med i dag. I det europeiske kvotesystemet er kvoteprisen p.t. 5 Euro per tonn karbondioksid. Usikkerhet knyttet til kvoteprisen framover og gjennomføringen av Paris-avtalen gjør at næringslivet er forsiktig med langsiktige investeringer siden det er betydelig risiko knyttet til klimapolitikk og konsekvenser av klimaendringer. Når markedsprisene i for liten grad reflekterer målene for samfunnsutviklingen kan det offentlige hjelpe til med nasjonale strategier og instrumenter som gir bedriftene tilstrekkelige trygghet og forutsetninger for at grønne investeringer er fornuftige.

Et lett tilgjengelig instrument for staten, fylkeskommuner og kommuner er offentlige innkjøp av varer og tjenester, inklusive investeringer i bygg, som samlet ligger på rundt 460 mrd. kr. i året. Offentlig sektor kunne stille mye høyere krav til klimavennlighet, klimarobusthet, miljøvennlighet og ressurseffektivitet til disse innkjøpene, for eksempel at alle offentlige bygg skal ha høy standard på energi-effektivitet (minst passiv-hus, men helst plusshus). En slik strategi ville ikke bare være et viktig bidrag til norsk grønn omstilling, men også stimulere berørte bransjer i en grønnere retning, som i tillegg ville hjelpe til med å drive fram nye, grønne eksportnæringer i Norge.

Norge har plassert store deler av inntektene fra petroleumsaktiviteten i Pensjonsfondet, som i henhold til mandatet har investert i aksjer, obligasjoner, og fast eiendom i utlandet. Under en prosent av fondet er bundet til grønne investeringer, for eksempel fornybar energi og energieffektivisering. Et spørsmål som derfor bør reises er om mandatet til pensjonsfondet før justeres fra å stort sett være en sparegris med høyest mulig avkastning til moderat risiko, til delvis i tillegg å bli et instrument for en grønn omstilling i Norge. Burde Pensjonsfondet få lov til å investere i klimavennlig og klimarobust infrastruktur, for eksempel energisystemer? Det ville være et paradoks om Pensjonsfondet bare er med på å hjelpe fram grønne bedrifter i utlandet, og som derfor indirekte gir til potensielle norske selskaper et handikap i konkurransen med utenlandske selskaper i det grønne framtids-samfunnet.