CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Den økonomiske risikoen ved videre investeringer i olje- og gassproduksjon knytter seg til hvordan oljeprisen vil utvikle seg dersom det globale oljeforbruket faller i tråd med Paris-avtalens mål. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at oljeprisen i et scenario som skal holde temperaturstigningen godt under 2˚C vil ligge på omtrent halvparten av det man forventer med dagens politikk fram mot 2050 (se figur). En vellykket klimapolitikk vil dermed gjøre det mindre lønnsomt å utvinne enkelte oljeressurser.

Figur 1.2: Forventet oljepris (importpriser) i IEAs scenarier ”New Policies” og ”Well below 2˚C”, i 2015-USD. Kilde: OECD/IEA (2017): 56.

En utvikling i retning redusert oljeetterspørsel og lavere oljepris kan også oppstå uavhengig av klimapolitiske ambisjoner. Teknologiske endringer i transportsektoren kan for eksempel bidra til at etterspørselen etter olje faller selv om det ikke føres en klimapolitikk i tråd med målene i Parisavtalen (Sussams og Leaton 2017).

Studier har pekt på at arktiske områder generelt vil være områder der oljeproduksjon blir ulønnsom dersom etterspørselen etter olje reduseres i tråd med togradersmålet (McGlade og Ekins 2015). Analyser av norsk kontinentalsokkel gir et mer nyansert bilde. Rystad Energy har pekt på at eksisterende norske reserver i hovedsak vil være lønnsomme innenfor den antatte oljeprisen som følger av IEAs tidligere togradersscenario, men at store deler av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel ikke vil være lønnsomme (Rystad 2013). En nyere analyse basert på oppdaterte oljepriser og IEAs nyere scenarier for to grader indikerer at enda større deler av de uoppdagede oljeressursene vil kunne bli ulønnsomme (Down og Erickson 2017).

Dette gjør at samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer på norsk sokkel likevel kan bli lønnsomme for selskapene etter skatt.

 

Gjennom petroleumsskattesystemet og statlig eierskap sikrer det offentlige Norge seg en stor del av fortjenesten ved olje- og gassproduksjonen. Samtidig tar det offentlige også en stor del av risikoen ved leting og utbygging av nye felt. Norsk petroleumspolitikk er innrettet mot at oljeselskapene selv skal gjøre vurderinger av lønnsomhet og markedsrisiko, inkludert risikoen ved en framtidig strammere klimapolitikk. Idealet er et nøytralt skattesystem som gjør at et felt som er lønnsomt for selskapene også vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dagens system er imidlertid utformet slik at verdien av oljeselskapenes investeringsfradrag er større enn inntektsbeskatningen (NOU 2000:18). Dette gjør at samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer på norsk sokkel likevel kan bli lønnsomme for selskapene etter skatt, og kan gi «vridningar i valet mellom investering på sokkelen eller på land» (Finansdepartementet 2012).

For å redusere den økonomiske risikoen kan det være aktuelt å rette opp i denne typen skjevheter. Den nye usikkerheten om framtidig oljeetterspørsel kan også gjøre det aktuelt å innføre en mer aktiv vurdering av risiko fra myndighetenes side, som et tillegg til de vurderingene selskapene selv gjør i forbindelse med de enkelte feltutbyggingene.