CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Faglitteraturen indikerer at det kan være mer effektivt å kombinere tiltak på tilbuds- og etterspørselssiden enn å fokusere utelukkende på det ene eller andre, men hvordan virkemidlene bør innrettes er først og fremst et politisk valg.

Dagens tilnærming innebærer at man begrenser seg til å redusere etterspørselen etter fossil energi og holde produksjonsutslippene fra sektoren lave. En videreføring av denne tilnærmingen er i tråd med det internasjonale klimapolitiske rammeverket, men kan gjøre Norge sårbart for kritikk knyttet til klimaansvar.

En moderat politisk kursendring kan være å innføre nye former for «klimatesting» av ny oljevirksomhet, der staten tar større ansvar for å vurdere framtidig risiko knyttet til ny virksomhet – for eksempel gjennom Høyres forslag om å kreve «klimapolitiske risikoanalyser i forbindelse med planer for utbygging og drift av nye felt» i Norge.

Som en del av en slik kursendring kan man også tenke seg at skattesystemet for petroleumssektoren justeres forsiktig, slik at de skjevhetene Finansdepartementet påpeker i dagens system rettes opp. Man kan også tenke seg en mer aktiv innsats for å legge til rette for teknologiske tiltak som elektrifisering, for å rendyrke Norges rolle som en produsent av olje og gass med lave produksjonsutslipp.

En større omlegging av norsk oljepolitikk vil være å gi tilslutning til målet om at noen olje- og gassressurser må bli liggende urørt – også på norsk sokkel. Dette kan gjøres uten dyptgripende endringer i dagens skatte- og konsesjonssystem, ved at klimahensyn kommer inn som et tilleggsmoment som styrker andre argumenter for å holde enkelte områder stengt for oljevirksomhet. I områder der oljevirksomhet er omstridt av andre grunner, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja eller nordover mot iskanten, kan klimahensyn for eksempel inngå i grunnlaget for å etablere en høyere terskel for å tillate ny virksomhet.

Man kan også se for seg en kraftigere politisk omlegging for å redusere det framtidige aktivitetsnivået på norsk sokkel – for eksempel ved å stoppe eller begrense nye lisenstildelinger. Selv om den tilgjengelige kunnskapen tyder på at et slikt grep trolig vil gi en viss utslippsreduksjon globalt, er den nøyaktige klimaeffekten usikker og de økonomiske konsekvensene for Norge potensielt betydelige.

For den videre debatten om norsk oljevirksomhet er det viktig å få større kunnskap om effektene av en slik strategi, og om de andre veivalgene som skisseres ovenfor. Når alt kommer til alt er det trolig som energiprodusent at Norge har størst direkte innvirkning på jordas framtidige klima.