Bilde mangler beskrivelse

Klimautvalget 2050 har hatt som mandat å vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050 på en mest mulig kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og et konkurransedyktig næringsliv. NOU-rapporten ble lagt fram 27. oktober 2023.

Klimautvalget 2050: En god rapport

Klimautvalget 2050 tar utgangspunkt i hva lavutslippssamfunnet om 27 år må bety for beslutningene som tas i Norge nå. Resultatet er en god rapport, mener flere CICERO-forskere.

– Det er mulig å nå klimamålene, men det er krevende, sa utvalgsleder Martin Skancke da han presenterte NOU-rapporten fra Klimautvalget 2050 i Stavanger 27. oktober.

Klimautvalget 2050 har på oppdrag fra regjeringen utredet hvilke veivalg Norge står foran for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Siden referanseåret 1990 har Norge kuttet om lag 5 prosent av sine klimautslipp. I samme periode har Danmark kuttet om lag 50 prosent av sine utslipp. Utvalget tar utgangspunkt i at Norge per nå slipper ut om lag 50 millioner tonn CO2 i året, og at dette tallet i 2050 må være maks 5 millioner tonn. Rapporten tar dermed for seg hvilke utslipp som får være igjen i et slikt scenario.  Klimautvalget er sammensatt av totalt 14 eksperter, blant dem CICERO-direktør Kristin Halvorsen, og har nå levert sine anbefalinger til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

Petroleum mot et lavutslippssamfunn

Klimaforskere ved CICERO har gått gjennom rapporten fra Klimautvalget 2050, og mener den representerer noe nytt i Norge.

– Dette er første gang vi får en norsk offentlig utredning som analyserer petroleumssektoren i en situasjon der Norge skal omstilles til et lavutslippssamfunn og kutte 90-95 prosent av utslippene, påpeker forsker Erlend Hermansen.

Han understreker at dette er i tråd med den internasjonale kunnskapsutviklingen på feltet. For eksempel peker den nylige synteserapporten fra den tekniske delen av den globale gjennomgangen under Paris-avtalen på nødvendigheten av å fase ut fossile brensler uten karbonfangst og lagring.

– Dette vil ha betydning for norsk petroleumsvirksomhet, og derfor er det veldig bra at rapporten fra Klimautvalget løfter opp disse problemstillingene i norsk offentlighet, sier Hermansen.

Hermansen har bidratt til en bakgrunnsrapport til klimautvalget, som analyserer maktforhold i norsk klimapolitikk. Et tydelig funn på tvers av flere av bidragene i rapporten er at petroleumsmakten er sterk i Norge, altså at petroleumssektoren har hatt sterk innvirkning på mål, virkemidler og tiltak i klimapolitikken. Det har ført til at norske utslipp er vesentlig høyere enn de ellers ville vært.

Fortsatt ubesvarte spørsmål

– Dette er en god rapport som ser på mange ulike og kontroversielle temaer, mener forskningsleder Merethe Dotterud Leiren.

Hun mener det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål om for eksempel gode medvirkningsprosesser relatert til klimatiltak som er mer eller mindre upopulære.

– Utvalget peker først og fremst på behovet for bedre medvirkning og nevner spesifikke grupper som bør hensyntas, men sier mindre om hvordan dette skal foregå helt konkret. Innenfor fornybar energi er det for eksempel et behov for å se nærmere på hvordan involvering av folk kan foregå også etter at en konsesjon er gitt, sier Leiren.  

Fundamental omstilling

Forsker Asbjørn Torvanger mener Klimautvalget 2050 har gjort en interessant analyse av hvilken omstilling av det norske samfunnet som kreves.

– Det lille gjenværende budsjettet for klimagasser i 2050 går til jordbruket, der utslippskutt er ekstra krevende, og litt til petroleumssektoren og noen småkilder, mens utslippene fra industrien og transportsektoren er borte. En slik omstilling innebærer en fundamental omstilling av økonomien, energisystemet og industrien på 27 år. Spørsmålet blir om vi allerede har, eller tidsnok vil få, tilstrekkelig effektive og billige teknologier til å gjennomføre en slik grønn omstilling, og hva en slik omstilling vil bety for samfunnsøkonomien og andre samfunnsmål, sier Torvanger og fortsetter:

– En tilstrekkelig krevende klimapolitikk må blant annet kombineres med nok hensyn til naturen og biodiversitet, og den globale klimaeffekten og kostnaden ved gjennomføringen for Norge vil avhenge av at andre land både i og utenfor EU gjennomfører en tilsvarende krevende klimapolitikk.

Jordbrukets utslipp

Klimautvalgets rapport viser at jordbruket vil være den største kilden til utslipp i 2050. Rapporten anbefaler flere teknologiske forbedringer for å redusere klimagassutslipp der det er mulig, men selv om alle disse produksjonsforbedringene blir oppnådd, vil det kun redusere utslippene i jordbrukssektoren med maksimalt 17 prosent.

 – Rapporten anbefaler reduksjon i produksjon og forbruk av kjøtt, men den tallfester ikke denne anbefalingen. Forbrukerne kan bidra til utslippskutt fra maten de kjøper ved å redusere noe på kjøttinntaket, og da særlig kjøtt fra storfe og sau som forårsaker de høyeste utslippene. Kjøtt fra svin og kylling står for langt lavere utslipp enn storfe- og sauekjøtt, men de laveste utslippene fra mat finner man i plantebasert mat som korn, belgfrukter, frukt og grønnsaker, sier forsker Nina Holmelin. 

Forsker Bob van Oort mener rapportens anbefalinger som handler om jordbruket er litt konservative.

– Delene som omtaler matsystemet og jordbruk gjør det tydelig at disse må oppfylle mange ulike målsetninger, blant annet knyttet til matsikkerhet, helse, bosetting, distriktspolitikk og sysselsetting. Det er blant annet dette mangfoldet av mål som gjør matkapittelet litt konservativt med tanke på klima. Hovedpoengene er vel at det er viktig å både redusere matsvinn, å forbedre produksjonsmetoder, og å redusere forbruk og produksjon av høyutslippsprodukter som (rødt- eller) drøvtyggerkjøtt. Dette er helt i tråd med global forskning, sier van Oort.

Han påpeker at akkurat hvor mye utslipp som vil gjenstå for jordbruket vil være avhengig av utslippskutt i andre sektorer, det nasjonale ambisjonsnivået og mulighetene for negative utslipp.

Ressursknapphet

Ressursknapphet er et viktig poeng i rapporten. Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve ressurser som kraft, arealer, naturressurser og arbeidskraft og kompetanse. Når alle disse ressursene er knappe, må løsningene være ressurseffektive, og ressursbruken i ulike sektorer må avveies mot hverandre.

– I Norge har vi vært vant til å tenke at vi har masse areal og vann å ta av, men også her er det en knapphet og en kamp, noe som er blitt spesielt tydelig i konflikter om vindkraft. På grunn av knappheten er vi nødt til å tenke mer helhetlig rundt hva vi skal bruke arealene til og om tiltak som bidrar til å redde klima skal prioriteres før andre prosjekter som for eksempel hyttebygging og veiutbygging. Da en løsning i én sektor kan skape problemer i andre sektorer, er det også bra at utvalget påpeker at vi er nødt til å tenke mer sektorovergripende, påpeker Merethe Dotterud Leiren.

Forsker Anders Tønnesen mener det er viktig at Klimautvalgets rapport peker på behovet for bedre og nye former for styringsverktøy.

– Det kan være styringsverktøy som naturregnskap, men rapporten peker også på behovet for tydelige statlige grep for nasjonal arealforvaltning. At staten tar et tydelig grep om arealpolitikken og setter tydelige rammer for kommunenes ansvar i arealpolitikken slik at nasjonale mål for klima og natur blir nådd, ser jeg på som svært viktige innspill i klimautvalgets rapport, sier Tønnesen.

Ingen flere kvoter å kjøpe?

Klimautvalget 2050 vier god plass til diskusjon av kvotesystemet i sin rapport. EU, som Norge samarbeider med i kvotehandelssystemet, har et mål om netto-null utslipp i 2050. Det betyr at europeiske land må kutte så mye selv at de ikke vil ha kvoter til overs å selge når vi kommer til 2050.

– Frem til nå har vi kun nådd klimamålene fordi vi har kunnet kjøpe kvoter gjennom EUs kvotehandelssystem. Når den muligheten lukkes, er vi nødt til å gjøre kuttene selv, sier forsker Marie Byskov Lindberg.