CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Liten smie endret prioriteringene til blant annet denne mannen. leder av pensjonsfondet yngve slyngstad trakk investeringene ut fra kull våren 2015. Foto: Norges bank

Liten smie endret prioriteringene til blant annet denne mannen. leder av pensjonsfondet yngve slyngstad trakk investeringene ut fra kull våren 2015. Foto: Norges bank

Hvordan en tankesmie endret klimadebatten

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 22.09.2015

For ikke lenge siden fnøs folk over tanken om at olje- og kullselskaper kunne være for høyt verdsatt og derfor truet av framtidig klimapolitikk. Likevel skulle 2012-rapporten om ikke-brennbart karbon fra en britisk tankesmie ryste «big oil».

Saken er basert på artikkelen "Terrifying Math: How Carbon Tracker changed the climate debate" i nyhetsavisen RTCC.org og gjengitt med tillatelse fra redaksjonsledelsen.  

Tankemien Carbon Tracker Initiative (CTI) består av tidligere fondsforvaltere, advokater og oljeanalytikere. Overraskende nok har tankene deres, med føttene godt plantet innenfor kapitalismen, blitt omfavnet av antikapitalister som i 2014 marsjerte i New Yorks gater med en enorm oppblåsbar ball som symboliserte «karbonboblen» - verdier som er bundet opp, men som ikke kan realiseres.

Verdens ledende olje, gass og kullfirma har lenge stått imot press fra miljøorganisasjoner om å ta klimaendringene på alvor. I årevis har fossilindustrien finansiert kampanjer for å trekke klimaforskningen i tvil og drevet lobbyvirksomhet for å vanne ut klimalover, samtidig som de har investert tungt i å utvinne nye felt verden over.

Forskningen er «mangelfull», sa de. De påståtte klimaendringene er en luftspeiling.

I finanskaoset etter 2009 begynte den London-baserte NGOen Carbon Tracker Initiative å skape overskrifter som skremte fossilgigantene. Nedgangen er ikke et engangstilfelle, advarte de. Olje, gass og kull er ikke lenger sikre investeringer.

En gammel venn i et advokatfirma avlyste opptredenen under minilanseringen. Funnene var giftige.

Tanken om at det finnes en grense for hvor mye karbondioksid som kan slippes ut, oppstod under klimatoppmøtet i Cancun 2010, da partene ble enige om å forplikte seg til å begrense oppvarmingen til to grader over før-industrielt nivå.

Potsdam Institiute beregnet at for å ha en 20 prosent sjanse for å unngå dette, kan det maksimalt slippes ut 886 milliarder tonn karbon innen 2050. Dette tallet betydde lite for folk flest, men rapporten Unburnable Coal gjorde konsekvensene tydelige for verdens fossilindustri. Ifølge rapporten kan bare en brøkdel av karbonet i verdens gjenværende reserver (2860 gigatonn) forbrennes hvis verden mener alvor med å begrense oppvarmingen til to grader.

Med et pennestrøk hadde CTI gjort det umulig for BP, Shell, Exxon, Chevron og Peabody å utvinne mesteparten av de gjenværende reservene deres, og slik utfordret forretningsmodellen deres.

«Vi visste at dersom vi satte en begrensning så ville det bli et bikkjeslagsmål over hvem som skulle få brenne av fossilt brensel, og alle kunne ikke bli vinnere. Dette fikk fondsforvaltere verden over – Australia, Canada, USA, Europa og Skandinavia – til å begynne å utfordre selskapene», sier Mark Campanale, grunnleggeren av CTI.

Betydningen gikk ikke opp for meg før vi prøvde å lansere rapporten på noen advokat- og regnskapsbyråer, og møtte kraftig motstand

mark campanale, grunnleggeren av Tankemien Carbon Tracker Initiative

Det lille teamet ved CTI tenkte at det kom til å bli stille etter rapporten. Det motsatte skjedde.

Den 31 siders rapporten skapte bølger i Londons finanssenter. En gammel venn i et advokatfirma avlyste opptredenen under minilanseringen. Funnene var giftige.

«Betydningen gikk ikke opp for meg før vi prøvde å lansere rapporten på noen advokat- og regnskapsbyråer, og møtte kraftig motstand», sier Campanale.

Istedenfor kom det støtte fra uventet hold, fra den etablerte klimaaktivisten Bill McKibben, grunnleggeren av NGOen 350.org. McKibben fikk rapporten tilsendt av aktivist og journalist Naomi Klein, som var overveldet over implikasjonene dette fikk for fossil-gigantene.

Tallknusingen ved CTI unnfanget et av de mektigste essayene om klima det siste tiåret: Global Warming’s Terrifying New Math, av Bill McKibben, publisert i Rolling Stone Magazine 19. juli 2012.

«Jeg baserte den artikkelen og den påfølgende divestment-kampanjen på tallene fra CTI» skriver McKibben i en epost til RTCC.org.

«Tallene hjalp verden til å forstå omrisset av det største problemet vi noen gang har stått overfor. Uten beregningene deres ville vil aldri skjønt hvilken kraft vi på et vis må sette en stopper for, for å ha en sjanse i møte med klimaendringene».

Artikkelen var «det mest poetiske og briljante» jeg noen sinne har lest, sier Campanale.

McKibben brukte artikkelen som utgangspunkt for en ny aktivistbølge ved amerikanske universiteter i 2012, hvor studenter ble oppfordret til å forlange at kollegene deres kvittet seg med alle, eller deler av investeringene sine, i fossil industri. Innen utgangen av 2013 fantes det 400 slike kampanjer verden over.

Innen 2014 støttet olje-arvingene etter Rockefeller et forslag om å flytte 50 milliarder dollar investeringer bort fra fossilindustrien.

Innen desember 2014 var den britiske energiministeren med på laget, og advarte om at pensjonsfond med store andeler fossilinvesteringer var utsatt. Ledelsen i Shell satte ikke pris på kommentaren.

Men det var for sent. Katten var ute av sekken.

Innen august 2015 hadde 349 institusjoner, deriblant det norske pensjonsfondet, Universitetet i Stanford og den engelske kirke annonsert at de dropper noen, eller alle fossil-investeringene. Også verdensbankens leder Jim Kim og FNs klimapanel har stilt seg bak bevegelsen.

Og kanskje like viktig, rapporten fra CTI inspirerte den britiske avisen The Guardian til å lansere kampanjen «Keep it in the ground», i mars 2015.

«Det finnes trilliarder av dollar verdt av fossile brensler under bakken, som for vår sikkerhet ganske enkelt ikke kan utvinnes og brennes. Resten kan vi diskutere, men det er ikke mye», skrev redaktør Alan Rusbridger.

I møte med et oppfinnsomt angrep på forretningsmodellen deres, havnet oljeselskapene på defensiven.

Det som skjedde med amerikansk kull var en vekker

AuthCraig Mckenzie, Aberdeen Asset Managementor

I et brev til sine aksjonærer nektet Exxon for at investeringene deres var i fare. «Vi er trygge på at ingen av våre karbonreserver er eller vil bli verdiløse», skrev selskapet. Shell fulgte opp to måneder senere med et lignende brev, hvor de påpekte at en omstilling «uunngåelig vil ta flere tiår».

En artikkel fra Carbon Brief i juli 2014 avslørte at BP, Conoco Phillips og Statoil stod i kø for å avvise faren for en karbonboble. Samtidig kjørte det amerikanske konsulentbyrået IHS en «lufta-ut-av-boblen»- serie.

Hvorfor ble ikke dette gjort av et av de store analyseselskapene, som Goldman Sachs, JP Morgan eller Merrill Lynch?

Det som ga CTI troverdighet, var ikke så mye ordkrigen med Shell, BP og Exxon, men tilstanden til USAs kullindustri. Industrien vaklet etter flere år med stadig tøffere reguleringer på svovel- og nitrogenutslipp, og selskap begynte å gå under.

«Det som skjedde med amerikansk kull var en vekker», sier Craig Mckenzie ved Aberdeen Asset Management. «Plutselig innså vi at generelle reguleringer på fossile brensler kan være nærmere enn vi trodde».

Samtidig stupte oljeprisen fra 100 dollar fatet til dagens nivå like under 50 og satte kostbare satsninger i Arktis og tjæresand under press.

Framvoksende økonomier tørste på rask vekst, kan bli en verre nøtt å knekke, men reisen til Campanale de siste to tiårene, har vist at med troverdig og tydelig informasjon så kan aksjonærene flytte fjell.

«Bevegelsen for å flytte investeringer fra fossil til fornybar, har mobilisert tusenvis av små legater og frivillige organisasjoner til å utfordre deres fondsforvaltere som må gå tilbake til selskapene og spørre dem ut», sier Campanale.

«De har aldri vært en del av klimadebatten tidligere, men havner nå på den riktige siden – den med en velordnet grønn omstilling, fordi det er det riktige for forsikringstakerne»

Artikkelen er bearbeidet og oversatt av Eilif Ursin Reed.