CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
illustrasjonsfoto: robin snasen rengård / byhands

illustrasjonsfoto: robin snasen rengård / byhands

Japan: Kull, fornybart eller kjernekraft?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 18.06.2018

Japan er en politisk og ikke minst økonomisk stormakt som ofte går under den storpolitiske radaren på grunn av sin forsiktige diplomatiske stil. Landet er en visjonær brubygger mellom EU og USA, også klimapolitisk, men hvor gode er de på nasjonale utslippsreduksjoner?

Den siste tiden har det meste av oppmerksomheten i internasjonal klimapolitikk dreiet seg om USAs exit fra Parisavtalen og Donald Trumps energiske tiltak for også å bygge ned amerikansk klimapolitikk. Det er forståelig at dette vekker mye oppmerksomhet, men det må ikke føre til at man glemmer det som foregår i andre viktige klimapolitiske aktører.

Japan er en politisk og ikke minst økonomisk stormakt, men går ofte under den storpolitiske radaren på grunn av sin forsiktige diplomatiske stil. Dette er også tilfelle i internasjonal klimapolitikk, selv om Japan er verdens femte største utslippsland. Det var imidlertid stor oppmerksomhet om Japan i 2011 på grunn av den dramatiske atomkraftulykken i 2011, en hendelse som også fikk dramatiske konsekvenser for Japans klimapolitikk.

I denne artikkelen gir jeg først en kort oversikt over utviklingen av Japans klimapolitikk, dernest noen av de viktigste forklaringsfaktorer før jeg sist diskuterer ulike framtidige scenarioer.

Utviklingen av Japans klimapolitikk

I Kyotoprotokollen gikk Japan inn for å redusere sine utslipp med 6 % med 1990 som basis. Etter den tid har Japan, i likhet med de fleste andre industrialiserte land, vedtatt en rekke målsettinger for framtidige utslipp. De langsiktige mål er svært ambisiøse mens de med en kortere tidshorisont er mer edruelige. De seneste årene har ambisjonene blitt redusert, men i Parisavtalen ble ambisjonsnivået hevet noe og målet er å redusere utslippene med 18 % innen 2030 sammenlignet med 1990-utslipp.

Istedenfor å redusere utslippene med 6 % innen 2012, økter Japan utslippene med 6 %. Det var kun takket være en meget aktiv bruk av de fleksible mekanismene at Japan klarte å nå sin målsetting, men Japan har selvsagt ikke vært alene om å benytte seg av denne strategien. Japans utslipp økte gradvis fram til 2005 som er toppåret for utslipp. De siste par årene har det vært en viss nedgang og utslippene i 2016 var på samme nivå som i 2011.

Virkemidler

Når det gjelder virkemidler, er det laget en rekke tiltaksplaner som er formelle og ofte mangler konkretisering av virkemidler. I 2009 ble det imidlertid vedtatt at et nasjonalt ETS skulle opprettes. Det ble aldri opprettet, men Tokyo har et kvotehandelsregime. I 2012 ble det vedtatt tiltak for å øke andelen av fornybar energi og en CO₂-skatt ble også innført. En rekke tiltak for å øke energieffektivisering er også vedtatt. Når det gjelder industrien er det frivillighet som er nøkkelordet, illustrert gjennom ‘The Voluntary Action Plan’ (VAP).

Internasjonalt er Japans politikk preget av en brubyggerrolle mellom EU og USA. Dette fikk et interessant uttrykk i forhandlingene fram mot topp-møtet i Rio i 1992. Som et kompromiss mellom den amerikanske bottom-up-tilnærmingen og EUs top-down-tilnærming foreslo de en ‘pledge and review’-tilnærming. De fleste mente dette var en altfor lite ambisiøs tilnærming, men dette er nå hjørnesteinen i Pariskonvensjonen.

Istedenfor å redusere utslippene med 6 % innen 2012, økter Japan utslippene med 6 %.

steinar andresen

Japan har tradisjonelt ansett seg som en leder, dels fordi Kyotoprotokollen ble vedtatt i Japan og også på grunn av den ambisiøse målsetting som er nedfelt her. Selv om USA forkastet Kyotoprotokollen, ble den ratifisert av Japan i 2001. Japan ble gradvis mer negativ til Kyotoprotokollen som de over tid mente verken var rettferdig eller effektiv, og de gikk derfor mot den andre Kyotoprotokollen.

Selv om de har deltatt aktivt i FN-forhandlingene, har de også vært aktive i prosesser utenfor FN, for eksempel Asia Pacific Partnership (APP). Alternativer eller supplement til UNFCCC for Japan har trolig blitt redusert etter Parisavtalen som er i tråd med Japans interesser. Japan har også vært blant de aller største bidragsytere til klimafinansiering.

Hvordan forklarer vi Japans klimapolitikk?

Når det gjelder de mer fundamentale materielle forhold, er Japan svært fattig på energiressurser, derfor prioriteres energisikkerhet svært høyt. Ikke minst derfor er Japan blant de aller mest energieffektive land i verden. Allerede på 1950-tallet begynte det mektige Ministry of Economy, Trade and Industry (METI) å satse på kjernekraft. Dette ble forsterket av oljekrisene på 1970-tallet med sterk stigning av oljeprisen. Den høye energieffektiviteten innebærer imidlertid at det blir svært kostbart å innføre ytterligere tiltak for å reduser utslipp, i forhold til de alle fleste andre land.

I en energiplan fra 2010 ble det foreslått å bygge 14 nye atomkraftverk som etter planen skulle dekke 50 % av energiforsyningen. Den dramatiske Fukushima-ulykken i 2011 kullkastet denne planen og samtlige atomkraftverk ble stengt. De konsekvenser dette førte til for Japans klimapolitikk, kommer vi tilbake til under punktet om Japans utslippsbaner framover.

Japan har også en meget eksportavhengig økonomi og er derfor varsom med å innføre reguleringer som kan svekke industrien, derav vekta på frivillighet og også omfattende eksport av teknologi.

Klimapolitikk står ikke sentralt i denne alliansen, jerntriangelet, mens energipolitikk er svært viktig.

steinar andresen

Hva er så de viktigste politiske forklaringer på Japans klimapolitikk? Viktigst er den dominerende rolle til det såkalte ‘jerntriangelet’ i Japans politikk generelt og også i klimapolitikken. Det består av det helt dominerende liberaldemokratiske partiet (LDP) i japansk politikk, det mektige METI og den like mektige business- og industriføderasjonen KEIDANREN. Disse er hver for seg og samlet alle forkjempere for energisikkerhet og sterk støtte til eksportindustrien.

Klimapolitikk står ikke sentralt i denne alliansen, mens energipolitikk er svært viktig. Klimapolitikk står høyere på dagsorden i Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet, men de har ikke samme innflytelse. Det hører også med til bildet at verken opinionen eller miljøbevegelsen har klima veldig høyt på dagsorden selv om det har vært en viss endring den seneste tiden. Det er langt sterkere motstand mot kjernekraft og ikke minst forsøket på å endre Japans sikkerhetspolitiske rolle. Som vi skal se under, er det imidlertid noen lyspunkter i Japans framtidige klimapolitikk.

Veien videre

Det er den såkalte energi-miksen som avgjør Japans klimapolitikk framover. Ser vi på dagens ‘miks’ (2017) er det over 80 % avhengighet av fossile brensler, men det er ikke mer enn et par år siden det var nærmere 90 %. Den sterke avhengigheten av fossile brensler skyldes stengningen av kjernekraftverkene i 2011. En gradvis gjenåpning begynte i 2015, men kjernekraft utgjør nå mindre enn 3 % av energiforsyningen. Det har vært en meget kraftig ekspansjon av fornybar energi de siste årene, spesielt solkraft, og andelen fornybar er nå 15-16%.

I den siste energiplanen fra METI forventer man en fortsatt sterk vekst i andelen av fornybar energi til 22-24% i 2030, mens IEAs prognose er hele 40 %. Atskillig mer kontroversielt er det at man i den samme planen forutsetter at kjernekraft skal utgjøre minst 20 % av energiforsyningen. Åtte kraftverk er gjenåpnet og skal målet nås må ytterligere 30 kraftverk startes opp. Som nevnt er det en sterk folkelig opinion mot dette, men trolig vil jerntriangelet, som støtter denne utviklingen, få viljen sin. Uansett vil avhengigheten av fossile brensler reduseres, men trolig utgjøre godt over 50 % også i 2030.

Den sterke satsingen på kjernekraft kan virke overraskende i lys av Fukushima-ulykken, men enda mer overraskende er det at diskusjonen om kjernekraft nærmest er fraværende i klimadebatten. I Frankrike, et annet atomkraftland, spiller den en helt sentral rolle, mens den er bannlyst i Tyskland – som skal fase ut all atomkraft.

 

Artikkelen tar utgangspunkt i M. Iguchi, A. Luta and S. Andresen, Japans’ climate policy: post-Fukushima and beyond, i G. Bang, A. Underdal and S. Andresen (eds) The Domestic Politics of Global Climate Change Key Actors in International Climate Cooperation, Edward Elgar, pp. 119-141, 2015. Oppdatert materiale er framskaffet av M. Iguchi.