CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
For første gang ber norske utdanningsmyndigheter læreplangruppene inkludere bærekraftig utvikling fra starten av i forbindelse med en skolerevisjon. illustrasjonsfoto: ole ekker @ flickr.com

For første gang ber norske utdanningsmyndigheter læreplangruppene inkludere bærekraftig utvikling fra starten av i forbindelse med en skolerevisjon. illustrasjonsfoto: ole ekker @ flickr.com

Skolen og det globale ansvaret

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 28.08.2018

Nå skal bærekraftig utvikling alminneliggjøres i skolen. Den nylig avdøde Peter Kemp, en ledende skandinavisk intellektuell, ville trolig ha gledet seg. For Kemp var nemlig verdensborgeren idealet, hun eller han som tar sitt ansvar for kloden. Men hva vil det si at verdensborgeren blir et pedagogisk ideal?

Den danske teologen, filosofen og etikeren Peter Kemp, som døde 4. august i år, deltok aktivt i den offentlige samtalen på en rekke fagområder. De siste tiårene engasjerte han seg i vår tids store globale utfordringer, ikke minst klimatrusselen.

Tenkningen hans om klima og bærekraft har en klar pedagogisk interesse. Kemp tilbyr derfor perspektiver på fagfornyelsen av norsk skole som pågår nå, der bærekraftig utvikling blir innført som et tverrfaglig tema i ulike skolefag. For første gang ber norske utdanningsmyndigheter læreplangruppene inkludere bærekraftig utvikling fra starten av i forbindelse med en skolerevisjon, noe som har lagt grunnlaget for et systematisk arbeid med å formulere bidrag fra forskjellige fag.

Tidligere har bærekraftig utvikling og tilstøtende emner vært nevnt litt her og litt der, primært i naturfag, og krevd at spesielt engasjerte lærere har fanget det opp, gjerne i prosjekter lagt utenpå de faste postene på timeplanen. Det som skjer nå, er en alminneliggjøring av bærekraft; temaet vil inngå i det ordinære undervisningsforløpet i Norge på måter som involverer tverrfaglig samarbeid.

Kemp ønsket seg nettopp en slik dreining i skolen. Mange av bidragene hans er samlet i utgivelsen Verdensborgeren – pædagogisk og politisk ideal for det 21. århundrede fra 2013 (førsteutgaven som kom i 2005, er oversatt til engelsk). Her kritiserer han dansk skole for å mangle syn for globale spørsmål, og i denne kritikken går han grundig til verks. Kemp er mest i dialog med den filosofiske tradisjonen, men bringer den også i kontakt med naturvitenskapen.

I det følgende vil jeg trekke fram trekk ved Kemps forståelse av verdensborgeren som ideal, etikkens plass i framstillingen hans og til sist vise noen kjennetegn ved Kemp som pedagogisk filosof.

Verdensborgeren som ideal

Kemps arbeid er en del av en fornyet kosmopolitisk interesse som vokste fram ved overgangen til det nye årtusenet med bidrag fra filosofer som Martha Nussbaum og Kwame Anthony Appiah. Begrepet verdensborger eller kosmopolitt ble brukt av de greske og romerske stoikerne som et uttrykk for forestillingen om at en borger ikke bare hadde tilhørighet i byens fellesskap, men også i én menneskehet og én verden. I antikken forble imidlertid dette en abstrakt tanke med liten praktisk og rettslig betydning. Det er nok å vise til det institusjonaliserte slaveriet og den konsekvente utestengelsen av kvinner.

For Kemp og andre tenkere fra vår egen tid er begrepet verdensborger tatt i bruk som en reaksjon på globaliseringens tidsalder der økonomiske interesser samlet på få hender har fått voldsom makt, til dels hinsides statlig kontroll, og der globale utfordringer som miljøødeleggelser, sosial ulikhet og kulturkonflikter overskrider nasjonale grenser. Verdensborgeren er et kritisk ideal som vektlegger demokratisk kontroll over økonomisk makt, og understreker at mennesker ikke bare har et ansvar for å sikre samfunnet vi har en nærhet til, men også resten av kloden – vi har et globalt ansvar.

«Verdensborgeren er enhver af os, for så vidt vi hver for sig tager del i det fælles ansvar for vores klode. Og for så vidt du og jeg er verdensborgere, er idealet integreret i vores handlinger, og vi er allerede begyndt at virkeliggøre humaniseringen af globaliseringen, indragelsen af det nationale i det internationale og en bæredygtig udvikling for vores efterkommere.” (s. 105.)

Det Kemp gjør, er å framheve at ansvaret strekker seg utover nasjonens grenser, det er et globalt ansvar, som også involverer forholdet til naturen.

ole andreas kvamme

En bærekraftig utvikling er, som vi ser, en viktig del av idealet, og her viser Kemp eksplisitt til FN og Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles framtid. En hovedutfordring et slikt ideal reiser, er hvordan man skal forstå forholdet mellom et nasjonalt nivå som mange føler en tilknytning til, og et overnasjonalt nivå som kan oppleves som langt borte. Kemp anerkjenner betydningen av å være forankret i lokale og nasjonale sammenhenger. Ikke minst er dette grunnleggende for å erfare mening og livsfylde. Han er ikke noen talsmann for en verdensstat. Men Verdensborgeren er likevel et forsvar for føderale sammenslutninger og en styrkning av internasjonale institusjoner som kan regulere økonomien og bidra til å håndtere de globale utfordringene.

Kemp framhever også at bærekraft har en rettslig dimensjon som uttrykker ”en bæredyktig rettsorden, som setter legale rammer for borgernes handlinger, dvs. lovmessige og administrative retningslinjer, påbud og forbud, og denne rettsorden må sikte imot å bli en transnasjonal folkerett i vår tid” (s. 89). I dette ligger også en ”ret til tilfredsstillende levevilkår i et miljø, der har en sådan kvalitet, at værdighed og velbefindende sikres” (s. 90). Det var en slik rett FNs første miljøtoppmøte i Stockholm i 1972 tok til orde for (jf. det første prinsippet i slutterklæringen), og som siden har nedfelt seg i flere lands konstitusjoner, blant annet paragraf 112 (miljøparagrafen) i den norske Grunnloven.

Fornyelse av etikken

Verdensborgeren vedkjenner seg som vi har sett, et ansvar for vår klode, og dette ansvaret er et etisk ansvar. Etikk er knyttet til hva som er godt og rett. Kemp legger vekt på begge betydningene, og lar den etiske dimensjonen være en rød tråd i framstillingen sin. Et kjernespørsmål i miljøetikken er hvorvidt en tradisjonell etikk fortsatt duger, eller om det er behov for en nyorientering. De som tar til orde for fornyelse, legger gjerne vekt på at etikken i vestlig tradisjon ikke har rommet hensyn som går utover menneskelige samfunn her og nå. Med andre ord, den har ikke rommet mennesker langt borte i tid og rom, og naturens egenverdi.

Kemp velger her et både–og. Han trekker stadig veksler på filosofer som Aristoteles fra antikken og Kant fra 1700-tallet, men enda viktigere blir fornyelsen av Kants etikk som 1900-tallsfilosofen Hans Jonas representerer. Hans Jonas’ (1903–1993) utgangspunkt er den moderne erfaringen av at mennesket overbelaster den jorden som er vårt eksistensgrunnlag. Dette betyr at menneskets ansvar får en ny dimensjon. For det første må det innebære en respekt for naturens sårbarhet og en åpenhet for at naturen har en verdi i seg selv.

Dernest kan etikken ikke bare være sentrert om det konkrete møtet mellom mennesker, men må også trekke inn hensynet til livet etter oss. Jonas hevder at plikter og rettigheter hviler på imperativet om å sikre at en menneskelig verden vil være mulig i framtiden. Det er Jonas som Kemp er inspirert av når han oppsummerer: «Bæredyktighedens etikk berører til syvende og sist et ganske enkelt spørsmål, som vedrører oss alene, og som vi normalt vil svare et ja til: Skal det være en fremtidig menneskelig verden?» (s. 99.)

En lignende utvidelse av perspektivet foretar Kemp med referanse til filosofen Emmanuel Levinas (1906-1995). Levinas har framholdt hvordan den Andre er en vi ikke kan bruke som råstoff for vår utnyttelse eller som en ting ved siden av andre ting. Det er noe umistelig ved den Andre, som gjør krav på beskyttelse. Levinas legger avgjørende vekt på ansvaret som melder seg i det konkrete møtet mellom mennesker, uttrykt i en nærhetsetikk. Kemp utvider dette perspektivet til både å gjelde mennesker langt borte, de som ennå ikke lever og den ikke-menneskelige natur. Det er denne ansvarsutvidelsen som kjennetegner verdensborgerens globale ansvar, som hun eller han deler med alle andre verdensborgere.

Et kjennetegn ved bærekraftdidaktikk i norsk skole så langt, er at de humanistiske fagene i liten grad har blitt hektet på. Det er realfag og til dels samfunnsfag som har vært prioritert.

ole andreas kvamme

Med denne vektleggingen av etikken er det ikke overraskende at Kemp framhever at den etiske dimensjonen er grunnleggende for bærekraftig utvikling. Det handler ikke bare om hva jeg eller vi som lever i dag, har behov for, men hva framtidige og ennå ikke-ekisterende mennesker måtte trenge. Her siterer han rapporten Vår felles framtid (1987) som gjorde begrepet bærekraftig utvikling internasjonalt kjent, og som legger stor vekt på betydningen av vår generasjons ettermæle.

Kemp peker også på etikkens grunnleggende betydning for de økonomiske kalkylene som knyttes til bærekraft. Økonomi er som kjent en av søylene FNs forståelse av bærekraftig utvikling hviler på. Ved siden av miljø og samfunn, er økonomiens kvantifiseringer (sammen med kunnskap fra andre fagfelter, som klimaforskning) avgjørende for å beregne indikatorer slik som økologisk fotavtrykk og karbonfotavtrykk. Men selve idealet om en bærekraftig utvikling og naturen i seg selv og menneskets holdning til naturen, kan ikke økonomen beregne, slår Kemp fast.

De verdier som legges til grunn, slik som en rettferdig fordeling av goder og byrder mellom oss som lever i dag og mellom oss og de som lever i framtiden, i tillegg til hensynet til naturen, er noe som må forutsettes. Dette er ikke minst viktig for naturens del, fordi økonomiske beregninger tar utgangspunkt i det som kan prissettes, med andre ord det som er utskiftbart og erstattelig. Men det er noe uerstattelig med naturen og menneskets forhold til naturen som ikke kan prissettes. Dette må politikerne som skal operasjonalisere de økonomiske beregningene, ta hensyn til. Og det kan etikken hjelpe dem med.

Kritisk danning

Hva betyr det så at verdensborgeren er et pedagogisk ideal? Kemp forstår oppdragelse og undervisning som prosesser som handler om kritisk danning. Det vil si at mennesket er avhengig av et fellesskap for å utvikle integritet og selvstendighet. Hvis fellesskapet her er alt, er det ikke snakk om danning, men om ren tilpasning. Derfor er danning alltid en form for selvdanning, som involverer en egen vilje, og som handler om å finne sitt eget uttrykk. Men hvis individet er alt, overser man hvor avgjørende møtet med og innflytelsen fra andre er for å kunne bli et selv.

Det er i slike danningsprosesser Kemp mener verdensborgeridealet hører hjemme. For det første er det et uttrykk for danningens mål. Her har både dansk skole og norsk skole lenge hatt til oppgave å hjelpe elevene til å ta ansvar for seg selv og for samfunnet, det som i Norge har vært formulert i uttrykket å bli et gagns menneske. Det Kemp gjør, er å framheve at ansvaret strekker seg utover nasjonens grenser, det er et globalt ansvar, som også involverer forholdet til naturen.

For det andre må verdensborgeridealet inn i skolen og prege undervisningen, hvordan det undervises og hva som undervises. Kemp er pedagog og ikke didaktiker. Han tegner sjelden konkrete bilder av skolens undervisning. Når det gjelder kulturkunnskap, er kanskje det viktigste han framhever, kunnskap om kulturer og religioner som er forskjellig fra ens egen – å få øynene opp for at det er mange måter å være menneske på og forstå verden på. Et gjennomgående trekk er den etiske vektleggingen i Kemps framstilling, som han kobler til forståelse. På en fundamental måte er ikke noe forstått før det også har involvert spørsmål om hva som er det gode og det rette. Her reiser verdensborgeridealet spørsmålet om hva som er en god verden å leve i og hvordan vi best kan møte truslene vi står overfor, som i alle fall delvis skyldes menneskers praksis.

At Kemp er en kritisk danningsteoretiker betyr her at han er overbevist om at en forutsetning for forståelse er at elevene får anledning til å etablere en kritisk avstand til de idealene som samfunnet har satt, til og med verdensborgeridealet. I forbindelse med bærekraftig utvikling der så ofte ulike idealer står mot hverandre, og motsetninger etableres, er det ikke vanskelig å se betydningen av en slik kritisk avstand som grunnlag for å søke forståelse.

Fagfornyelsen i norsk skole

I forbindelse med fagfornyelsen som norsk skole nå er midt oppe i, kan Kemps verdensborgerideal flytte oppmerksomheten mot hva innføringen av temaet bærekraftig utvikling egentlig handler om, hva som står på spill. Det er mennesker, natur og livsformer det er snakk om, ikke strategien i seg selv. Dernest får han fram hvor viktig det er å inkludere de skolefagene som sterkest vektlegger etikk og selvforståelse i satsingen, med andre ord de humanistiske fagene.

Et kjennetegn ved bærekraftdidaktikk i norsk skole så langt, er at de humanistiske fagene i liten grad har blitt hektet på. Det er realfag og til dels samfunnsfag som har vært prioritert. Dette bildet avtegner seg i en analyse jeg nylig har gjort av miljøetiske verdier i norske styringsdokumenter, læreplaner for ungdomsskolen og andre nasjonale initiativer i forbindelse med FN-tiåret for utdanning for bærekraftig utvikling 2005-2014, se referanse under.

Skal bærekraftig utvikling bli forankret i elevenes erfaringer og bli knyttet til samfunnets kulturelle praksiser og uttrykk, må den skolefaglige involveringen bli bredere. En slik vurdering kan altså begrunnes med henvisning til Kemps verdensborgerideal. Men den er også et svar på etterlysningen av humaniora i møte med de store globale samfunnsutfordringene som ble presentert i fjorårets humanioramelding (Meld. St. 25 (2016–2017).

Samtidig er Kemp opptatt av politiske dimensjoner og medborgerskapsperspektiver som samfunnsfagene setter i sentrum, og han anerkjenner realfaglig kunnskaps betydning. Verdensborgeren som politisk og pedagogisk ideal angår altså hele skolens oppdrag som et bidrag til allmenndanningen.

Kemps bidrag er på slike måter et utgangspunkt for refleksjon over hva det kan bety at bærekraftig utvikling nå blir et sentralt tema for norsk skole. Men han gir ikke noe komplett bilde. Det som opplagt er mest problematisk, er fraværet av ikke-vestlige tenkere i en framstilling som er global i sin rekkevidde. Her er det grunnlag for videre tenkning og kritikk. Også Kemps positive bidrag er en invitasjon til videre tenkning. Selv om hovedlinjene er tydelige og markante, er Kemp i detaljene ofte antydende og lite konkret, og angir mulige veier å gå. Her preges Verdensborgeren av det Kant har kalt den rastløse fornuft, og som Kemp beskriver slik – «den vibrerer med den foranderlige verden og famler seg frem» (s. 268).

Verdenssituasjonen har da også forandret seg betydelig siden Verdensborgeren kom i 2013, med nasjonalistiske og populistiske strømninger som utfordrer overnasjonalt samarbeid. Men dette har neppe gjort de problemstillingene som Peter Kemp reiser, mindre vesentlige, snarere tvert imot.

---

Den omtalte studien av norske bærekraftinitiativer, læreplaner og strategidokumenter som er henvist til ovenfor, er presentert i kapittelet «Blurring the Image of the Other? The Recontextualization of Environmental Ethical Values in Norwegian Education Policy Documents», trykket i den kommende antologien Ristiniemi, J., Skeie G. og Sporre, K. (red.): Challenging Life: Existential Questions as a Resource for Education. Münster: Waxmann.

Referanser

  • Kemp, Peter. Verdensborgeren. Pædagogisk og politisk ideal for det 21. århundrede, Hans Reitzels Forlag, København 2013.