Helheten i EUs klimapolitikk – systemet overordnet for å nå målene

EU står overfor en rekke utfordringer i årene som kommer. EU-skeptikere og ytre høyre er på fremmarsj over hele Europa. Brexit skaper utfordringer ved at en av de største forkjemperne for ambisiøse klimamål sannsynligvis forlater Unionen, mens land som er mindre opptatte av klima, som Polen, blir sterkere. Tyskland står litt i en hengemyr for tiden, da landet ikke klarer å nå klimamålet for 2020, samtidig som at oppslutningen om det høyrepolitiske og klimaskeptiske partiet «Alternativ for Tyskland» har utfordret de tradisjonelle partiene. I Frankrike sliter Macron. Der har de «gule vestene» ført til at en planlagt økning i CO₂-avgifter ble lagt på is.

Energifattigdom er et problem i mange medlemsland. Når CO₂-prisene øker, vil også strømprisene øke. Det kan, som i Frankrike, føre til økt mobilisering mot både EU og klimapolitikk generelt.

Lærdommen er at fokuset ikke kan være ensidig på klima, men på bærekraftig utvikling, som forener klima og miljø med økonomiske og sosiale aspekter.

I energipakka har EU forsøkt å komme innbyggerne mer i møte. Men EU er best på konkurransepolitikk og har mindre å komme med når det gjelder sosialpolitikk. EU ender derfor lett opp med å oppfordre medlemslandene til å skape bedre sosialpolitiske ordninger.

Endringer i EUs klimarammeverk

EU har som mål å kutte minst 40 prosent av CO₂ utslippene sammenlignet med 1990, øke andelen fornybar energi til 32 prosent innen 2030 og øke energieffektiviseringen til 32,5 prosent.

For å nå disse målene baserer EU seg på sitt klimarammeverk, som igjen hviler på tre pilarer: (1) Kvotehandel, (2) en innsatsfordelingsmekanisme og (3) en lov som handler om at utslipp og opptak av CO₂ fra skog og arealbruk skal gå i null. På alle disse tre områdene har EU endret lovverket i løpet av de to siste årene.

Innstramming av kvotesystemet

Reglene for kvotesystemet ble strammet inn i november i 2017. På grunn av lav kvotepris, har ikke kvotesystemet vært særlig effektivt. For mange kvoter har vært delt ut, men nå fører innstrammingene til at et større antall overskuddskvoter tas ut av markedet, samtidig som at en markedsstabilitetsreserve stimulerer markedet når det er for slapt. Innstrammingene som ble vedtatt i 2017 er antagelig den viktigste årsaken til at kvoteprisen har økt fra cirka 5 euro per tonn høsten 2017 til 25,5 euro per tonn nå i mai (uke 20, 2019).

Nye regler for innsatsfordeling

Også reglene for innsatsfordelingsmekanismen har blitt strammet inn. Den gjelder for transport, landbruk, bygg og avfall. I disse sektorene er innsatsen for å redusere utslipp fordelt på medlemslandene. Hvor store utslippskutt landene skal gjennomføre er avhengig av hvor rike de er: De rike landene må kutte mest, og opp til 40 prosent.

Avtalen om innsatsfordeling har blitt kritisert for å være svak. Det er fordi noen land har fått lave nasjonale mål, og fordi kuttene ikke nødvendigvis må tas innenlands.

Men fordi noen land har lave mål, blir nettopp muligheten for at landene kan samarbeide – ved å handle utslippsenheter med hverandre – løftet fram som en mulighet for at EU likevel skal kunne nå det målet som gjelder for EU som helhet.

Omfattende energipakke

I tillegg til disse tre pilarene, har det skjedd store endringer innenfor energisektoren. «Vinterpakka» ‘Ren energi for alle europeere’ er den mest omfattende energipakka noensinne, og består av åtte EU-lover. Det er lovgivning innenfor denne pakka som har økt energimålene.

EUs styringssystem for Energiunionen

Helt nytt i denne pakka er EUs styringssystem for Energiunionen. Styringssystemet tredde i kraft på julaften 2018 og skal bidra til at energi- og klimapolitikk sees i sammenheng ved blant annet å pålegge medlemslandene å lage tiårige nasjonale energi- og klimaplaner.

Medlemslandene hadde frist på seg til å sende sine første utkast ved årsskiftet 2018/19. Fram til 30. juni 2019 vil Europakommisjonen vurdere de nasjonale planutkastene, og kan velge å gi anbefaling til enkelte medlemsland. Dersom medlemslandene ikke tar hensyn til Europakommisjonens anbefalinger i sine endelige planer (med frist 31. desember 2019), må de ut i offentligheten og forklare hvorfor de ikke oppfyller målene sine. Dette skal bidra til at landene ikke forsømmer målene sine for klima og fornybar energi for 2030, men iverksetter tiltak.

Forskjell på lands innsats

Et inntrykk fra landenes utkast er at det generelt er behov for en bedre beskrivelse av spekteret av tiltak som landene skal iverksette på ulike områder og en vurdering av effekten av dem. Når det gjelder fornybar energi, har noen land valgt å gå lenger enn det som kreves av dem i EUs lovverk. For eksempel planlegger Portugal å doble den installerte fornybarenergi-kapasiteten i kraftsektoren innen 2030, og Østerrike har satt seg som mål å nå 100 prosent fornybar energi innen 2030. Til forskjell er Belgia, Frankrike, Irland, Nederland, Polen og Luxemburg fortsatt langt fra å nå fornybarmålet for 2020, og må trappe opp for å klare 2030-målet. Når det gjelder kull, vil Italia fase ut dette innen 2025, og Portugal vil stenge alle sine kullkraftverk innen 2030. I flere land som Bulgaria, Hellas, Romania, Polen, Slovenia og Tsjekkia vil kull fortsette å spille en viktig rolle i energisystemet i 2030.

Implementering i Norge

Styringssystemet legger opp til omfattende rapportering til Europakommisjonen, og nye systemer for fortløpende koordinering mellom naboland. For Norge kan dette innebære en ganske radikal endring av den nasjonale energi- og klimapolitikken: Norge har ikke tidligere vært en del av EUs mekanisme for overvåkning og rapportering av drivhusgassutslipp (MMR-forordningen), har ikke tidligere hatt konkrete nasjonale, sektorspesifikke klimamål og har ikke utviklet klima- og energipolitikken gjennom et felles styringsdokument for de to saksfeltene.

Norge er ikke med i Energiunionen, men påvirkes av reglene som gjelder der, fordi EUs regelverk i stor grad tas inn i norsk rett gjennom EØS-avtalen og fordi EU er Norges største handelspartner innen energi. Det er flere EØS-rettslige problemstillinger knyttet til styringssystemet blant annet fordi Norge har valgt å knytte seg tettere på EUs klimapolitikk. I forbindelse med Norges felles klimaforpliktelse med EU, vil Norge rapportere til EU på utslipp. Mens denne rapporteringen er til behandling i Stortinget, er selve innlemmelsen av styringssystemet i EØS-avtalen ikke kommet like langt. Denne innlemmelsen skal nå diskuteres i EFTA/EØS.

Bidrag til Parisavtalen

Når politikken innenfor klimarammeverket og energisektoren er iverksatt, forventes det at EUs klima- og energipolitikk vil bidra til å redusere CO₂-utslippene med 45 prosent innen 2030 – altså et større kutt enn dagens mål på 40 prosent. Sees dette i et tidsperspektiv fram mot 2050, vil denne politikken bidra med å kutte CO₂-utslippene med 60 prosent.

Dette holder ikke for at EU skal bidra til å nå 2°C gradersmålet i Parisavtalen.

Da rapporten til FNs klimapanel (IPCC) ble publisert i fjor høst, og viste hvor guffent 1,5 graders temperaturøkning er, og hvor mye verre 2 grader er, tok Europaparlamentet til orde for å øke klimamålet til 55 prosent fram mot 2030. I mars i år gikk Europaparlamentet inn for å gjøre nettopp det. Samtidig oppfordret Europaparlamentet medlemslandene til å støtte opp om Europakommisjonens langsiktige strategi for 2050, som Europakommisjonen lanserte 28. november 2018. I denne strategien legger Europakommisjonen opp til at EU skal fortsette å være en klimaleder, bidra til å nå Paris-målene – og setter opp en visjon om at EU skal nå netto nullutslipp innen 2050. Så langt har åtte land (Belgia, Danmark, Frankrike, Luxemburg, Nederland, Portugal, Spania og Sverige) har gitt uttrykk for at de støtter denne visjonen.