Bilde mangler beskrivelse

Ny studie viser mangel på støtteordninger for lokale energisamfunn

Etablering av nye lokale energisamfunn i Europa kan være viktig for å øke andelen fornybar energi og fleksibiliteten i strømforsyningen, men eksisterende regelverk og manglende støtteordninger gjør det komplisert å etablere slike energiløsninger, viser en ny studie.

Publiseringsdato
17.9.2017
Skrevet av

Iselin Rønningsbakk

Studien ble publisert i april 2021 og har blitt ledet av forskerne Karina Standal og Stine Aakre ved CICERO Senter for klimaforskning. Den er utført som en del av forskningsprosjektet COME RES, som er støttet av EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020.

Sammen med andre forskere som er involvert i prosjektet, har Standal og Aakre analysert de tekniske, juridiske, politiske, økonomiske og sosiale forholdene for lokale, fornybare energisamfunn i ni europeiske land: Belgia (kun den flamske delen), Italia, Latvia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Spania og Tyskland.

Et lokalt energisamfunn for fornybar energi er en juridisk enhet der innbyggere, bedrifter og lokale myndigheter går sammen om å produsere og selge fornybar energi, eller samarbeider om å tilby tjenester for energieffektivisering eller for på andre måter å påvirke strømforbruket.

Det viktigste målet til lokale energisamfunn er ikke å gi medlemmene eller eierne økonomisk avkastning, men heller å gi dem andre miljømessige, økonomiske eller sosiale fordeler (se faktaboksen under for mer informasjon).

Stor interesse i Norge, men vanskelig å få til i praksis

Det finnes foreløpig ingen lokale energisamfunn i Norge som er i samsvar med definisjonen til EUs reviderte fornybardirektiv, der innbyggere, kommuner eller små eller mellomstore bedrifter har egen kraftproduksjon, med hensikt å gi fordeler til medlemmene eller lokalsamfunnet.

– Selv om COME RES-prosjektet har erfart at det er stor interesse for lokale, fornybare energisamfunn blant organisasjoner, bedrifter og kommuner i Norge, er lokale energisamfunn ikke gitt mye oppmerksomhet i den norske offentlige debatten eller i politiske målsetninger, sier Standal.

– Norge har heller ikke innført noen egne støtteordninger for å fremme utvikling av slike energisamfunn, legger hun til.

Enova gir i dag støtte til husholdninger som ønsker å investere i egen kraftproduksjon, som for eksempel solceller på taket (såkalte plusskunder). Dersom et borettslag eller et nabolag ønsker å danne et lokalt energisamfunn, kan de søke om støtte fra Enova til dette, men da konkurrerer de med kommersielle aktører.

– I tillegg gjør kravet om individuelt målepunkt i hver husholdning det svært tungvint for borettslag, sameier og nabolag å gå sammen om kraftproduksjon. De få tilfellene som finnes, har fått dispensasjon eller er grendenett innenfor jordbruket, Sier Standal.

– En ny forskrift er på vei som forhåpentligvis vil løse denne problematikken på en måte som gjør at det ikke blir fordyrende for de som ønsker å opprette lokale, fornybare energisamfunn, sier hun.

EU-lov gir alle EU-borgere rett til å delta i lokale energisamfunn

Selv om alle EU-borgere ifølge EUs reviderte fornybardirektiv (RED II) har rett til å delta i et lokalt, fornybart energisamfunn, er det en mangel på nasjonale støtteordninger for utvikling av slike samfunn, ifølge studien. Regelverkene er dessuten ofte kompliserte og det er få klart definerte politiske mål, noe som kan bidra til å forhindre utvikling av nye lokale energisamfunn.

– Denne studien viser tydelig at det i mange europeiske land kan være ganske utfordrende å etablere nye lokale, fornybare energisamfunn, og at nasjonale myndigheter må gjøre mer for å fremme utvikling av denne eierskapsmodellen for ren energi, sier Standal.

EUs medlemsland må tilpasse sin nasjonale lovgivning til kravene i det reviderte fornybardirektivet innen utgangen av juni 2021. Men ifølge studien har landene som er inkludert i analysen fortsatt et stykke igjen når det gjelder tilpasning av nasjonal lovgivning til kravene i direktivet som angår fornybare energisamfunn.

For eksempel har ingen av dem utviklet et rammeverk for promotering og tilrettelegging for utvikling av slike energisamfunn som tilfredsstiller minimumskravene i det reviderte direktivet, viser analysen.

For Norge sin del, vurderes EUs reviderte fornybardirektiv – inkludert hvorvidt rettsakten om lokale, fornybare energisamfunn er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen – for tiden i ordinær EØS-/EFTA-prosess. Denne prosessen kan ta tid, og det er ikke klart når den vil være ferdig.

Vanskeligst å etablere lokale energisamfunn med vindkraft

Studien viser at lokale energisamfunn som involverer landbasert vindkraft er de som er vanskeligst å etablere, fordi disse er underlagt mer regulering enn solenergi. Dette gjelder for alle de ni landene som er involvert i undersøkelsen.

I tillegg er det mye offentlig motstand mot landbaserte vindturbiner både i Norge og i flere av de andre landene i studien, og det bidrar til å gjøre etableringsprosessen enda vanskeligere.

– Tidligere forskning har vist at offentlig motstand mot utvikling av nye vindkraftprosjekter ofte reduseres dersom turbinene er eid av aktører i lokalmiljøet. Utvikling av lokale energisamfunn kan derfor bidra til å styrke den lokale aksepten for ny fornybar energi, sier Standal.

Behov for nye virkemidler og målsetninger

Til tross for at det har vært noe fremgang i landene som er inkludert i analysen, er ikke den nåværende reguleringen og de eksisterende støtteordningene deres utviklet med tanke på lokale, fornybare energisamfunn, ifølge Aakre.

– Undersøkelsen viser at det ofte mangler klart definerte, politiske målsetninger for denne eierskapsformen for ren energi. Tydelige målsetninger kan gi viktige signaler og fremme utvikling av lokale energisamfunn, og kan også være nyttige for å måle fremgang på dette feltet, sier Aakre.

Studien anbefaler også at landene den har sett på innfører nye politiske virkemidler for å fremme utvikling av lokale energisamfunn, inkludert nye støtteordninger.

Hittil har ingen av disse landene tatt høyde for særegenhetene til lokale energisamfunn når de har utformet sine støtteordninger, slik at disse kan være i stand til å konkurrere om støtte på lik linje med andre prosjekter innen fornybar energi.

Belgia, Tyskland og Nederland har mest erfaring med lokale energisamfunn

Ifølge studien bør de landene som allerede har erfaring med energisamfunn – slik som for eksempel energikooperativer – dra nytte av denne erfaringen og sørge for at lokale, fornybare energisamfunn blir etablert og organisert på måter som ikke bryter med eksisterende praksis og erfaringer.

Av de landene studien har sett på, er det Belgia, Tyskland og Nederland som har mest erfaring med lokale energisamfunn, og som har de mest fordelaktige utgangspunktene for etablering av nye slike energisamfunn.

Norge og Latvia er på motsatt ende av skalaen og har foreløpig lite erfaring med denne eierskapsmodellen for fornybar energi.

 

FAKTA: Hva er et lokalt, fornybart energisamfunn?

  • Et lokalt, fornybart energisamfunn (på engelsk: renewable energy community) er ifølge EUs reviderte fornybardirektiv (RED II, artikkel 2(16)) en juridisk enhet som, i samsvar med gjeldende nasjonale lover, er basert på åpen og frivillig deltakelse. Energisamfunnet opererer autonomt og blir kontrollert av aksjonærer eller medlemmer som er bosatt i nærheten av der energisamfunnet eier eller utvikler fornybare energiprosjekter.
  • Aksjonærene eller medlemmene av et lokalt, fornybart energisamfunn kan være fysiske personer, små eller mellomstore bedrifter og/eller lokale myndigheter, inkludert kommuner.
  • Hovedformålet til et lokalt, fornybart energisamfunn er å gi miljømessige, økonomiske eller sosiale fellesskapsfordeler til medlemmene eller til området det opererer i, fremfor økonomisk profitt til eierne.
  • Et lokalt, fornybart energisamfunn kan produsere, forbruke, lagre og selge fornybar energi, samt dele energien det produserer med medlemmene sine (RED II, artikkel 22(2)).