Finansering for tap og skade var det største gjennombruddet på klimatoppmøtet i Egypt. Sivilsamfunnet er blant dem som har kjempet for dette. Foto: UNFCCC/Kiara Worth https://www.flickr.com/photos/unfccc/
COP27: Gjennombrudd for utviklingslandene
Beslutningen om å opprette finansieringsordninger for tap og skade for spesielt sårbare land, var det største gjennombruddet på klimatoppmøtet i Egypt. På utslippsreduksjon, klimafinansering og kvotehandel var det liten fremgang.
Etter to uker, og på overtid, ble forhandlingene på det 27. partsmøtet i FNs klimakonvensjon, COP27, i Egypt avsluttet søndag. CICERO fulgte klimatoppmøtet både fra Sharm el-Sheikh og fra Oslo. Vi har snakket med noen av forskerne våre om det viktigste fra møtet.
Tap og skade - en stor seier for utviklingslandene
Tap og skade sto helt sentralt på dette klimatoppmøtet i Egypt. I forkant hadde de afrikanske landene koordinert sin innsats inn mot COP27 og lagt press på Egypt for å få dette inkludert i dagsorden for møtet. Tap og skade handler om hvordan utviklingsland skal få hjelp med å håndtere ødeleggelsene som klimaendringene allerede forårsaker.
– Utviklingslandene anser beslutningen om å etablere en finanseringsmekanisme for tap og skade som en stor seier. Disse landene har ønsket dette tema på agendaen i 30 år og nå for første gang sto det på den offisielle dagsordenen, sier seniorforsker ved CICERO Solveig Aamodt.
Det ble enighet om å opprette finansieringsordninger for tap og skade som skal komme spesielt sårbare land til gode. Blant landene i sør blir dette sett på som en anerkjennelse av det historiske ansvaret til rike land for de klimaendringene som allerede skjer.
– Hvorvidt det kan ansees som en kompensasjon, avhenger nok av hvilket ståsted man har. Det er viktig for de rike landene at ordene «kompensasjon» og «erstatning» ikke brukes siden det vil kunne utløse juridiske rettigheter og kvantifisering av «klimagjeld». De fattige landene oppfatter likevel dette som et plaster på såret, sier Aamodt.
De rike landene er opptatt av at finansering av tap og skade uten samtidige utslippskutt som vil forverre problemene ikke er hensiktsmessig. For de fattige landene er det omvendt. De mener man må bli enige om håndtering av de akutte ødeleggelsene historiske utslipp forårsaker før man kan fokusere på fremtidige utslippskutt.
– Det er viktig å påpeke at det ble enighet om finanserigsordninger, ikke bare et fond. Ordningene skal settes opp gjennom eksisterende institusjoner slik som FN-organisasjoner og regionale utviklingsbanker. Det er også viktig å understreke at ordningen kun er besluttet, ikke opprettet. Så dette er et første steg for tap og skade, sier forskningsleder ved CICERO Steffen Kallbekken.
Foreløpig er det uklart både hvem som skal få støtte og hva som skal utløse støtte. Dette vil diskuteres frem mot og på neste klimatoppmøte om ett år.
– Enigheten om tap og skade var et stort gjennombrudd og en positiv overraskelse på dette møtet. Jeg håper at det kan bidra til å bedre tillitten mellom rike og fattige land og tillitten til de internasjonale klimaforhandlingene, sier Aamodt.
Mindre ambisiøst sluttresultat enn i Glasgow
– Målet med årets møte var ikke en ny avtale eller nye, store beslutninger. Men det har gått trått på de fleste andre temaer enn tap og skade, sier Kallbekken.
På klimatoppmøtet i Glasgow endte slutterklæringen med en formulering om å «fase ned» bruken av kull etter at India og andre land helt på tampen sørget for å få bort formuleringen «fase ut».
I Egypt i år var det India som kom med forslaget om å «fase ned» alle fossile brensler uten kompenserende tiltak som for eksempel karbonfangst- og lagring. Dette fikk de støtte til fra om lag 80 land, inkludert Norge, men møtte motstand fra mange olje- og gassproduserende land som Saudi Arabia og Russland.
– Fossil energi kom aldri med i utkastene til slutterklæring og bidro til at årets slutterklæring ikke går lengre enn den vi fikk i Glasgow i fjor, sier Kallbekken.
Formuleringen som kom med handler om å fremme fornybar energi og lavutslippsenergi.
– Her inkluderes karbonfangst- og lagring og kjernekraft, men mange mener også at det kan inkludere naturgass. Så det sier noe om hvor svak erklæringen var på dette punktet, sier Kallbekken.
– Olje- og gassinteresser var sterkt representert på klimatoppmøtet i år og det kan ha påvirket utfallet, sier CICEROs kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs som fulgte sluttspurten i forhandlingene fra Sharm el-Sheikh.
Må dekke gapet mellom løfter og gjennomføring nasjonalt
– Vi nærmer oss 1,5 graders oppvarming og scenariene fra FNs klimapanel viser at det er behov for raske og store utslippskutt hvis vi skal klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Men co₂-utslippene fortsetter å stige, sier forskningsleder Jan S. Fuglestvedt som også er vice-chair for arbeidsgruppe 1 i FNs klimapanel.
– Landene bekreftet i Sharm el-Sheikh at de vil fortsette arbeidet for å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Men det er uklart hvordan de skal klare å nå dette målet, sier Fuglestvedt. Han understreker at det er et veldig stort gap mellom hva de innmeldte løftene viser og hva scenarioene sier om nødvendige utslippsreduksjoner.
Parisavtalen krever at hvert land legger frem nasjonale planer for utslippskutt. I fjor skulle landene levere planer for mer ambisiøse utslippskutt, men flertallet av disse planene var så lite endret eller såpass vage at møtet bestemte at landene skulle gjøre et nytt forsøk i 2022. Så langt har færre enn 30 land gjort det.
– Det som må skje frem mot klimatoppmøtet i Dubai neste år er at flere land kommer med mer ambisiøse planer for utslippskutt. Det skjer ikke på COP. Det er de nasjonale prosessene som må skaleres opp for at man skal få til et godt resultat for utslippskutt i klimaforhandlingene, sier Aamodt.
Hva kan COP-prosessen og de internasjonale klimaforhandlingene levere for å hjelpe den nasjonale politikken fremover?
– Det viktigste Parisavtalen og det internasjonale rammeverket gjør er å tilrettelegge for nasjonal politikk, sette rammer, etablere samarbeid og ikke minst skape et politisk press når det skal sendes inn nye nasjonale planer for utslippskutt, sier Kallbekken. I tillegg gjør høynivådelen av klimaforhandlingene at klima kommer på agendaen til statsledere slik at de må ta beslutninger og uttale seg om egen klimapolitikk.
Arbeidsprogrammet for utslippskutt kunne blitt mer kraftfullt
Utslippsreduksjoner stod høyt på forhandlingsagendaen for COP i 2021, og da ble det vedtatt et arbeidsprogram for utslippskutt. På årets COP skulle man beslutte hvordan dette arbeidet skal organiseres og hva det skal inneholde. Det var et tema det knyttet seg stor spenning til da det potensielt kunne bli et viktig verktøy for å øke hastigheten i omstillingen på kort sikt.
Men heller ikke arbeidsprogrammet for utslippskutt ble så ambisiøst som mange hadde håpet på. EU og Norge, blant annet, hadde understreket at det var viktig å få med at utslippene må nå toppen i 2025, men det kom ikke med. Arbeidsprogrammet skal bestå av to årlige dialoger som skal gi anbefalinger og lede til beslutninger i tråd med Parisavtalen.
– Hadde man for eksempel åpnet for nye mål eller for benchmarking i ulike sektorer, kunne dette ha vært en pådriver for klimatiltak, men nå er dette arbeidsprogrammet mer fokusert på informasjonsdeling, og nye mål er eksplisitt utelatt. Det er også viktig, men ikke like kraftfullt, sier Kallbekken.
Ingen fremgang på kvotehandel og finansiering
Klimafinansering var også ventet å bli et stort tema på dette klimatoppmøtet. Her ble det lite fremgang, men det viktigste målet er å etablere et nytt langsiktig mål for klimafinansiering i 2024, så dette var heller ikke ventet.
– Når det gjelder det videre arbeidet med reglene for handel med klimakvoter (som gjør at land kan betale for utslippskutt i andre land for å kompensere for egne utslipp), så ser ikke årets utfall så bra ut som i fjor og åpner for flere potensielle smutthull, sier Kallbekken.